Ok, jeg må si det her nå. Det er sommer. Line og jeg henger ut i Barcelona noen dager, før vi tar toget ned langs kysten til Alicante og Torrevieja. Foreldrene hennes eier et hus der. Om morgnene kjører vi til strender, på ettermiddagene sitter vi på uteserveringen til et gammelt kasino og drikker kaffe og leser pocketbøker. Kveldene runder vi av på hustaket. Hvitvin og Sprite. Kaffe og Baileys. Alle de tingene du er for flau til å drikke hjemme i Norge.
Jeg ligger på flisene. Line er nede på kjøkkenet for å hente mer is. Jeg hører terassedørene skli igjen. Føttene hennes i trappen. Så glass som knuser. Jeg spør om det går bra. Line svarer nei. Jeg reiser meg. Ser ned trappen. Der sitter hun, sammenkrøpet med armene tett inntill seg som hun fryser. Jeg går ned til henne. Spør om det går bra enda en gang. Det er da jeg ser alt blodet. Det strømmer rykkvis ut fra det ene håndleddet hennes. Røde, våte og glinsende elver. Jeg sier at vi ikke kan sitte her. Hjelper henne opp på bena. Tar henne med inn på badet. Drar en glassplint ut av armen hennes. Prøver å knyte et håndkle rundt såret. Det blir gjennomtrukket av blod. Kuttet blør og blør. Som en plastpose full av vann, hvor bunnen er snittet hull i. Jeg finner en oppvaskklut. Strammer den så hardt jeg kan, rett på såret. Holder armen høyt. Får henne ut i bilen. Bilen vil ikke starte. Bilen vil ikke starte. Så starter den. Jeg skjønner ikke GPSen. Bruker den jeg har på iphonen i stedet. Et sykehus skal ligge 15 minutter unna. Line er blek. Jeg prøver å prate med henne. Stiller masse dumme spørsmål. Jeg er redd for at hun skal besvime. Jeg redd for at hun har mistet for mye blod. Jeg har solen i øynene. Jeg ligger i 130 på motoveien sørover. Kjører feil. Kjører riktig. Line sier hun har det helt ok, men det er noe med stemmen hennes som gjør at jeg ikke helt tror på henne. Jeg finner en avkjørsel. Finner sykehuset. Stopper der hvor det står flest ambulanser. Støtter Line frem til inngangen. Noen kommer løpende. Plasserer henne i en rullestol og skyver henne gjennom noen dobbeltdører og videre inn i bygningen.
Jeg blir sittende å vente. Jeg er forbanna for at jeg kjørte feil. Fordi jeg ikke klarte å stoppe alt blodet. Jeg begynner nesten å gråte. Jeg må ringe foreldrene hennes. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg vet mer. Jeg går ut. Ser på solnedgangen og ambulansefolka som prater om ett eller annet alle synes er morsomt. Det går en time. Jeg må fylle ut noen skjemaer. Damen bak skranken prater engelsk. Hun sier det går bra med Line, men at hun har kuttet arterien og et par blodårer og må sys sammen ganske kraftig. Jeg blir glad, men klarer ikke å slappe av. Det er liksom ikke over før hun er her igjen. Jeg ringer faren. Forteller han det som har skjedd. Venter i en time. En time til. Og enda en. Det er natt. Airconditionannlegget har gjort ventrommet iskaldt, så jeg står på gaten utenfor. Line kommer gjennom dørene. Smilende, med armen i fatle. Hun smiler og smiler. Hun går mot meg og smiler. Vi holder rundt hverandre. Hun smiler. Hun smiler og stemmen hennes skjelver og hun sier jeg skal bli pappa. Legene fant det ut før de sydde henne sammen. Vi ler. Og sånn er det; 21 april, treffer Didrik 2.0 verden. Det blir en gutt eller en jente og den er vår.
