Didrik Morits Hallstrøm er aktuelll med den nygotiske thrilleren Krø.
Alt forsvinner. Stemmene fra tribunen. Føttene foran meg. De elektroniske pipene som holder heatene fra hverandre. Bena og bevegelsene i bassenget. Den innestengte klorvarmen. Den argeste konkurrenten min som svinger på armene litt lenger unna. Nervøsiteten min for 200 meteren fri som venter. Stedet er Stavanger, konkurransen heter Nordsjøsvøm. Året er 1997 og jeg er 13 år gammel. Jeg er i C-gruppa i Lambertseter Svømmeklubb og dunker 30 000 meter uka (det høres mye ut, men tro meg, skal du oppnå noe i svømming burde det tallet vært doblet). Jeg har to andre interesser i livet ved siden av svømminga: nabojenta Sigrid og grøsserfilmer. Sigrid har jeg ikke sjans på, så sistnevnte har fargelagt mer eller mindre alle helgene mine det siste året.
Krø er en nygotisk grøsser (Klikk for å gå til bokhandel)
Fascinasjonen min for skrekk og trauma må ha begynt et sted. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror at det alltid har vært en del av meg. Det finnes to typer mennesker. De som snur seg vekk og de som ser. Jeg er en av de som må se. Hvis noen skader seg. Hvis en finger står feil vei. Hvis et skrubbsår går helt inn til underhudsfettet. Hvis legen fjerner en føflekk fra låret mitt. Skoleskytinger. Forbrytelser. Alle disse filmene på internett. Hvis noen har dødd. Jeg må se. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må vite. Prøve å forstå. Av og til angrer jeg, men jeg bare må. Tanta mi er sykepleier. Hun sier at da jeg var liten var jeg helt opphengt i de ulike sykdommene og skadene hun behandlet (selv husker jeg ikke dette). Hun fortalte om liggesår. Bruddskader. Dødelige sykdommer. Hva som skjer med kroppen i en bilulykke. Jeg maste og maste. Mer og mer. Det starter der. Deformerte mennesker. Pappa jobbet som nyhetsprodusent. Han hadde en bok med bilder som dokumenterte serbernes herjinger i Bosnia. Den lå gjemt i et skap. Jeg måtte se. Det var mennesker der. Jeg glemmer dem ikke. Jeg trenger ikke fortelle mer om det her. Ikke i denne teksten. Vi hadde en fin hund som het Leo. Jeg gikk tur med ham i skogen. Om vinteren ble det tidlig mørkt. Skogen ble skummel. Jeg fant ut at det hjalp å lukke øynene. Telle. Åpne dem igjen. Og når jeg gjorde det, hadde det liksom skjedd en slags forvandling. Mørket var ikke lenger det det skumle. Det var jeg som var det skumle i mørket. Det var det der ute som var redd for meg. Kanskje det bare var en forsvarsmekanisme. Jeg vet ikke.
VHS
Tilbake til året før den dagen på Nordsjøsvøm. Grøsserfilmene. Jeg startet offensivt med Wes Cravens sin legendariske Nightmare on Elmstreet -franchise. (1984) Sneiet fort innom Crystal Lake og ser Jason og mora slakte ned x-antall syndende ungdommer før last-girl setter en stopper for alt sammen (Friday the 13th, Cunningham, 1980). Vel, helt til neste film, selvfølgelig. Jeg får med meg Nattevakten (Bornedal, 1994) og blir skremt på en måte som fortsatt i dag kan lamme meg. Jeg får med meg en av de store klassikerne, The Shining (Kubrick, 1980), men har ikke helt alderen til å ta inn over meg hva slags mesterstykke jeg egentlig ser. Jeg får hendene på en kopi av en kopi av Braindead (Jackson, 1992). Målløs oppdager jeg et helt nytt bruksområde for gressklippere. Jeg pløyer gjennom The Evil Dead-serien (Raimi, 1981) i løpet av en natt. Jeg sitter på rommet mitt foran en knøttliten tolv-tommers TV. Mater videospilleren med alle disse VHS-tapene jeg fortsatt husker coverene til. Utleievideoer fra de nederste hyllene på Stop Shop på Holtet. Filmer fra rommet til broren til Henrik. Slitne opptak fra Lars. Kanskje noe han har fått tak i fra svenskegrensa. Kanskje noen fra Lasse. Hellraiser, Critters, Aliens. Ikke glem Candyman. Herregud, den scenen med vepsene. Fyfaen. Glemte jeg The Chainsaw Massacre? Ja, det gjorde jeg visst.
Jeg sitter på Nordsjøsvøm og alt forsvinner, for jeg innbiller meg at jeg har en slags ballast. Jeg har liksom sett så mye. Blitt skremt på alle måter en 13 år gammel gutt kan bli skremt på. Jeg er herda på horror og skrekk. Jeg vet at motorsager vinner over hagler. Jeg vet at den raskeste veien til en manns hjerte ikke er gjennom magen. Nei, det er gjennom brystkassa (sier husmorzombien og graver seg inn i kroppen på mannen sin). Jeg vet at politimannen er den grusomme massemorderen. Jeg vet at barn som drukner i innsjøer kommer tilbake. Jeg vet at ingen hører deg skrike i verdensrommet. Jeg vet at du ikke må sove.
One, two, Freddy’s coming for you.
Griseblod
Det er bare ti minutter til jeg skal svømme. Øyeblikket jeg har trent et halvt år for. 200 meter med stålkontroll, fiksert kropp, hodet rett ned, progressive lengder og maks utslag. Men alt er borte, for i hendene holder jeg en billigpocket fra Narvesen. Plukket fra kurv det står «salg» på. 49 kroner kostet den. Coveret er rødt. Pappen er tynn og matt. Viser bildet av et sluk i en dusj. Teksten blør igjennom de tynne sidene og sårene vokser inni meg. Det er som å falle ned en lang trapp. Jeg kommer ikke fri. Alt er borte. Alt er tatt fra meg. Hele referansegrunnlaget mitt. Skolens selverklærte skrekkekspert. Han skumle. Meg. Boka jeg leser er Carrie av Stephen King og skrekken er ikke lenger på skjermen to meter unna. Den er inni meg.
Jeg husker ikke hvordan det gikk med den 200 meteren, men tro meg, jeg husker Carrie. Gjem de skitne putene dine, hveser mora hennes fortsatt. Jentene kaster fortsatt tamponger på meg i dusjen. Jeg er fortsatt låst inn under trappa. Folder hender. Ber. Venter, venter på å slippe ut. Og så blir jeg lurt. Lurt til å tro jeg er noe. Noe spesielt. Invitert til det skoleballet. Kåret til ballets dronning. Og så den totale ydmykelsen når en bøtte med griseblod faller fra taket. Og jeg står der på scenen i den ødelagte kjolen min. Til latter. Sannheten kommer til overflaten. Og så kommer knekken. Carrie bruker sine nyoppdagede telekinesiske krefter til å rasere gymsalen med alle i den. Så resten av byen. Kniver flyr. Kritthvitt raseri.
Det var en kamp å få tak i VHSene. Vi gjemte dem i gymtøyet. Smuglet dem inn og ut av gutterom over hele Ekeberg. Noen kjente noen som kjente noen. Noen hadde opptaker og TV 1000. Men å finne ut at The Ultimate Trip lå i billigkurven på Narvesen var en vekker. Jeg satt med Carrie i fanget og kunne ikke fatte det. Jeg kan fortsatt ikke fatte det. Hvordan en generisk-Twisted-Picture løp-fra-morderen-flick kan få 18 års-grense på kino, mens hvem som helst kan plukke opp IT eller The long Walk i boksjappa eller biblioteket uten problemer. (hvis det er en tolvåring der ute som leser dette, du veit hva du har å gjøre).
Grøsseren rettferdiggjort
Teksten i Carrie var så annerledes, så rask. Kompromissløs og hard. Bestemt og fattet. Den var så jævla målrettet. Den nølte aldri, den bare peiset på. Dyttet meg fremover. Ingen humor og ironi. Bare grøss. Nakent og iskaldt, som likene Carrie etterlot i den gymsalen en eller annen gang på slutten av 70-tallet. King skrev om det overnaturlige som om det var det mest naturligste i verden. Og raskt. To uker var visst rekorden hans på en roman. Jeg husker jeg lurte på om dette var lov. Er det det lov å skrive sånn som dette? Om dette? På skolen hadde jeg prøvd å omgjøre noen av skrekkfilmene mine til korte og blodige noveller. Jeg fikk jeg beskjed om at jeg burde skrive noe ekte. Noe som ikke var så overdrevent. Kanskje noe som skjedde i sommerferien. Ikke være så barnslig, Didrik.
King er så flink til å juge. Han får deg til å tro på masse ting man vanligvis ville ha ledd av. Smilt av. Eller enda verre; ikke brydd deg noe om. Han har en fin setning om nettopp det der. Så fin at jeg har tatovert den på venstre underarm. The Truth inside the Lie, sier han. Det er det bra litteratur handler om. Å finne sannheten inni løgnen. Klarer man det, kan man ta med leseren sin på de villeste turene. Du vet, de berg- og dalbanene hvor det er lengst køer. Hvor man må være over 1.40. Hvor noen kanskje kaster opp etterpå.
To år etter svømmekonkurransen kom jeg over en merkelig, mørk og nydelig roman. Til alt overmål var den norsk. På baksiden står det at den er ”noe så spesielt som en humoristisk vampyrfortelling”. Boka er skrevet under pseudonymet Ulf Tannberg. Etter litt research fant jeg ut at det var forfatteren Elin Brodin som sto bak. Brodin gjør det som King gjør best, etablerer noen stødige rammer du tror på. Er komfortabel i. Flotte karakterer. En ung mann som kjeder seg. Som ikke finner noe mening i noe. En dag treffer han Auguste, en antikvitetshandler. De finner tonen. Og så kommer knekken. Auguste er vampyr og omgjør Herman til å bli det samme. Snart er de i gang med dreping begge to. Det må de jo, for å overleve selv. Vi kommer på innsiden av vampyrmiljøet i det som kan være Norge. Et slags homoerotisk vennskapsforhold henger i luften mellom den to. I en av scenene klatrer Herman inn i en leilighet. Suger to tvillingbabyer tomme for blod. Putter en kniv og gaffel i de små hendene. Tenker at det kan være et morsomt innslag når moren eller faren kommer inn på barnerommet neste dag. Vi går fra en slags erindringsroman til en dannelsesroman. Så til iskald grøsser til humor. Berg-og-dalbane. Kanskje ubehagelig til tider, men aldri kjedelig. For ti år siden sendte jeg Brodin en mail og spurte om hun var interessert i å gjøre et intervju om boka. Hun svarte at hun godt kunne prate om forfatterskapet sitt. Om bøkene hun har gitt ut, men ikke Blod. Det er vel ikke så mye mer å si enn det. Jeg håper ikke hun skammer seg. Boka er dritbra. Den skremmer livet av meg.
Det har blitt mye prat om grøssere nå, men jeg tror det er nødvendig for meg å fortelle hvor jeg kommer fra. At vi alle har våre forskjellige innganger til det her. Bøker og skriving. Kanskje jeg vil forsvare sjangeren litt. Den gode grøsseren. At virkelige grøss er et resultat av en forfatter som klarer å få oss til å føle med hovedkarakterene. Frykten deres må bli vår, ellers er det ingen frykt og heller ingen mening med boka. Frykten må være intelligent og primal på samme tid. Balansert og riktig timet. Frykten er manifestert i noe ondt og ondskapen er ren og nesten barnslig i sin fremtoning. Et tau over en vei (The White Ribbon, Haneke, 2009) eller en person som ikke kan svømme, plassert i et svømmebasseng (La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist, 2004). En klovn som skal være festlig, men som er det omvendte (It, King, 1986). En søt liten jente, besatt en sterk og kraftig demon (The Exorcist, Blatty, 1971).
Kanskje den nye boka mi (Krø) er et forsøk på å søke mot den leseropplevelsen jeg hadde på Nordsjøsvøm tilbake i 96. Knekken og frykten. Kanskje jeg prøver å si at den dagen var utslaget. Hvis King fikk lov til å skrive på den måten han gjorde, ja da var alt lov. Da kunne jeg også skrive.
Faster, better, harder, stronger
Amerikansk horrorfiction ble inngangen min til litteraturen. Det var mye annet jeg leste og likte, men dette føltes så utrolig eget. Jeg hadde funnet det helt selv. Uten hjelp fra foreldre, venner eller hun hyggelige dama på bokbussen fra Deichmanske, den som stoppet utenfor skolen vår hver torsdag. Jeg fant en ny verden. Det er mye kraft i å finne noe på egenhånd. Jeg leste mer. Jeg leste mer mainstreame ting som Dean Koontz. De overraskende og sofistikerte novellene til Roald Dahl. Jeg kom over mesterverket I have no mouth, and I must scream av Harlan Ellison i en samling svarte små bøker kalt De små grøss, redigert av Tor Åge Bringsværd. Jeg ble eldre. Sånne ting skjer fort når du er 13. Jeg ble mer altlesende, men vendte jevnlig tilbake til King. Alle har det vel slik med en eller annen forfatter eller ett eller annet band. Felles for alt jeg likte, både nå og da, et slags gjennomgående mønster om du vil, er at det som virkelig berører meg, det som henger igjen årevis etterpå, har denne knekken i seg. En skiftning. Uventet. Som tar leseren brått til høyre eller venstre. Jeg prater ikke om et anslag. Jeg prater om sjangerskifte. Et effektivt temaskifte. Behov og plotlinjer som brått endrer seg. Kanskje det er så enkelt at jeg vil bli overrasket på en måte jeg ikke så komme. Det kalles overskridende litteratur. Litterære verk som vrir på seg. Nekter å ligge stille. Knekker og knekker igjen. En oppvekstroman som blir en kriminalroman som blir en kjærlighetshistorie som blir et psykologisk thriller og som igjen blir noe annet.
Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen.
En god grøsserroman er overskridende. Den må skifte vesen. Kommer ondskapen rett i trynet ditt fra første side, naken og avslørt, er det ikke skummelt. Da er det bare ondskap uten frykt. Og ondskap kan bekjempes. Det er frykten som paralyserer oss. Min venn Dave King sa det så fint: Frykten er ikke døren som åpnes og avslører den svarte hemmeligheten. Det er veien mot døren. Lydene. Skrapingen fra den andre siden. Virkeligheten som glir vekk mens man nærmer seg. Sakte, sakte.
Å sette noe på spill
Jeg er på Lillehammer. Det er den Norske Litteraturfestivalen 2012. Jeg skal lese i parken sammen med en annen debutant fra fjordåret. Hun heter Lina Undrum Mariussen og har gitt ut en diktsamling som het ”Finne deg der inne og hente deg ut”. Hun har, hands down, skrevet noe av det beste jeg har lest innen norsk lyrikk. Der oppe sammen med Haugen og Mehren. Knockout-minuskler:
da snur du deg mot meg og spør: hvorfor
står det en brennende hund i hagen
og jeg skal til å svare
og legger hendene over munnen
Vi sitter i en liten og hyggelig kafe og venter på at det er vår tur til å lese og prater om at vi er nervøse, og så, uten at jeg helt husker hvordan vi kom inn på det, prater vi om litteratur, og så sier Lina at bra litteratur handler om at noe står på spill. Noe må kunne risikeres å mistes. Ikke bare for karakterene, men for forfatteren selv. Det kan være lesere. Det kan være venner. Det kan være familie. Et miljø og en tilhørighet. Det kan være uskyld. En sannhet om en selv. Et håp. Teksten lades jo nærmere du kommer ærligheten. For ærligheten koster. Lina skriver om depresjon og stillstand. Kanskje sykdommen ME. Hun utleverer seg selv, en søster og en familie.
Sjangerblander
Å sette noe på spill, slik som jeg tolker Lina, handler også om valg av litterær sjanger. Det kan få konsekvenser. Krim er en tryggere knagg å henge boka di på enn en grøsser. Vi liker krim i Norge. Noen mener at man selger bøker ved å bare trykke det ordet på coveret. Grøssere er litt utenfor. Enkelt? Kanskje litt useriøst? Ikke vær så barnslig, Didrik.
Jeg synes at å velge og ikke velge, er et kanskje enda modigere valg. At historien kommer før sjangeren. Det er ikke en thriller. Det er ikke krim. Det er ikke en grøsser. Nei, det er en dette: Det du holder i hånden. Det du har i hodet. Det historien krevde for å bli fortalt.
En av mine største leseropplevelser er Modellen av Lars Saabye Christensen (spoileralert!). Her møter vi en billedkunstner av den gamle skolen, som får beskjed om at han er i ferd med å miste det mest dyrebare han har; synet. Mye skjer med vår malervenn Peter Wihl, både på utsiden og innsiden, men så kommer knekken; han løser dette med å stjele de friske øynene til et uskyldig jentebarn i Øst Europa. Stephen King-alarmen min ringer høyt her. Når noen spør om jeg kan anbefale noe skummelt, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe trist og fint, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe av det beste jeg har lest, svarer jeg Modellen. Ulike spørsmål, samme svar. Det er overskridende for meg.
Til slutt har jeg prøvd å samle noen andre bøker jeg setter pris på innen overskridene litteratur. Historer som inspirerer, vrir på seg, nekter å henge på en knagg. Historier som har denne knekken. Jeg gir deg, i helt tilfeldig rekkefølge:
There is No Year, Blake Butler (Harper Perennial, 2011)
The Wasp Factory, Iain Banks (Macmillan, 1984)
The Devil All the Time, Donald Ray Pollock (Anchor Books, 2011)
Period, Dennis Cooper (Grove Press, 2000 )
Lunar Park, Bret Easton Ellis (Knopf, 2005)
Diary, Chuck Palahniuk (Doubleday, 2013)
Crash, J.G. Ballard (Jonathan Cape, 1973)
Invisible, Paul Auster, (Henry Holt and Co, 2009)
20th Century Ghosts, Joe Hill (PS Publishing, 2005)
The wall of the sky, the wall of the eye, Jonathan Lethem (Harcourt Brace & Co., 1996)
Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren ( AB Rabén & Sjögren Bokförlag, 1973)