Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-laknene til Bellagio. Plukker med oss take-away kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørknen. Allerede nå er det over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. De 420 hestekreftene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss.
Jeg svinger av veien. Fortsetter videre på en humpete grusvei mellom gule og steinete åssider. Så stopper jeg. Line tar noen bilder av meg og bilen. Jeg prøver å skjule nervøsiteten, men det går ikke. Hun merker er at noe er annerledes. At noe skal skje. Jeg sier til henne at jeg elsker henne. At vi kan være sammen til vi dør. Jeg holder rundt henne. Det blåser varmt. Alt er så stille. Så går jeg ned på kne og frir. Line begynner å le. Sier ja. Trer diamantringen jeg har holdt skjult og smugla med meg helt fra Oslo, ned over fingeren. Så setter hun seg på bilpanseret og og gråter litt. Det er ikke så mye mer å si.
Vi kjører tilbake til Vegas. Bytter inn bilen i en kritthvit Dodge Charger. Ser på fulle springbreak studenter sjekke opp hverandre ved svømmebassenget. Tar noen drinker. Tar noen fler. Spiser biff. Sprenger champagnebudsjettet. Taper på roulett. Drikker mer. Subber leiende og leende bortover de eviglange teppelagte gangene som knytter alle hotellene og casinoene sammen. Tar bilde av en fyr som viser frem puppene til dama si. Ser vannfontenene utenfor pumpe tusenvis av liter opp i natten til lyden av noe filmmusikk jeg ikke aner hva er. Dagen etterpå kjører vi til Grand Canyon. Så til Big Sur. Så tilbake til Los Angeles. Skal fortelle mer om det senere. Ville bare si det fineste først.