Line og jeg spiser lunsj på forlaget med redaktøren min Sigmund. Vi prater om en dokumentar som heter Guilty Pleasures, Stig Sæterbakken og Hove festivalen som jeg skal lese på til sommeren. Sigmund sier at bortsett fra 6 kopier som står oppe i boksjappa Halvbroren, er førsteopplaget av Du er ikke død … solgt ut. Til våren kommer boka i pocket utgave. Jeg spør om Kib & Morits kan gjøre et redesign av coveret. Han sier at det bør være mulig og at han skal sjekke det ut hos pocketavdelingen. Turid kommer bort til bordet. Hun spør om når vi reiser til Los Angeles og California. Så gir hun oss masse tips om ting vi bør gjøre og se, som hun også heldigvis sender på mail litt senere.
Mamma og pappa henter meg i Grensen. Line blir værende i byen. Hun skal ta bilder av en forestilling på Kanonhallen som heter My name is Per Gynt. Jeg slenger bagen i baksetet. Setter meg inn foran. Vi kjører ut av sentrum. Lirker oss ut av rushtrafikken. Opp på Ekeberg og slettene. Forbi Brannfjell ungdomsskole jeg en gang gikk på. Vi parkerer utenfor Jacobs. Solen varmer. Asfalten er full av grus og snø som smelter. SUVen til foreldrene mine sklir fint inn mellom alle de andre som allerede står der.
I sjømat avdelingen kaver hummerene fortsatt inni det grønne og tåkete akvariumet sitt. Hyllene er fortsatt fulle av matprodukter jeg aldri ser noen andre steder enn her. Pappa peker ut noen lakseburgere. Så noen kyllingwraps. Sier jeg kan ta det jeg vil ha. Jeg går gjennom den store, men alikevel trange butikken. Plukker en sekspakning med øl. En boks med Ben & Jerry is. Spiser en liten tallerken med smaksprøver på marinert salma laks. Svelger et lite plastglass med kildevann fra Tyskland. Mannen spør om jeg likte det, så sier han at flasken kommer til å se fin ut på middagsbordet.
På kvelden ser jeg Drive enda en gang. Fargene og utsnittene er hysterisk vakre. Soundtracket fra Kavinsky og College fungerer fint selv gjennom de flate og dårlige høyttalerne på tven. Handlingen, så enkel, så ren. Perfekt. Pappa er ikke enig. Han veksler mellom å sitte i sofaen og røyke på terassen. Sier at hovedpersonen er for soft. At slutten ikke stemmer. Hvis det er meningen at filmen skal være en hyllest til 80s explotations, burde han ikke dødd på slutten. irritert må jeg si meg ening. Jenta og gutten burde møtt hverandre. Pengene burde ikke ha blitt lagt igjen på parkeringsplassen. De burde ha kjørt sammen mot grensen og hatt hverandre for alltid.
Vi lager noen drinker. En svensk elektriker nedi veien kommer innom og monterer en lampe i taket på et av kontorene. Mamma går å legger seg. Jeg googler Drive. Oppdager at filmen er basert på en bok jeg uten tvil er nødt til å skaffe meg. Så googler jeg Los Angeles. Ser på kartet og navnene på de ulike stedene. Prøver å lære meg topografien på området. Finner biler jeg skal leie meg. (Mustang og Charger) Bestemmer meg etter enda noen drinker for å gjøre slutten på Drive selv. Line kan være Carey Mulligan. Jeg kan være en litt større og litt mer tusja utgave av Ryan Gosling. Så kommer Line hjem. Hun står og prater med pappa på kjøkkenet med en gintonic i hånda. Jeg hører ikke hva de sier gjennom musikken i hodetelefonene. De er bare bevegelser og ansiktsutrykk og jeg tar meg selv i å virkelig glede meg til noe. Det er en god følelse.
Klikk her for at se den integrerte videoen.